PAUL HARRIS - STIFTEREN AV ROTARY

Foredrag av SA Andreas Wessel på møte i Bærum Vest Rotary Klubb 27.01.97

Paul Percy Harris ble født i Racine, Wisconsin, 19. april 1868, og han døde i sitt hjem i Chicago for nøyaktig femti år siden idag, 27. januar 1947. Han var da 78 år gammel. Først som 42-åring giftet han seg med en skotsk pike som het Jean Thompson, men de fikk ingen barn, så det er ingen efterkommere efter grunnleggeren av Rotary i organi-sasjonen i dag. Som dere vet ble den første Rotary-klubben stiftet i Chicago i 23. februar 1905. Idag er det vel 27.500 Rotary-klubber med henimot 1.2 millioner med-lemmer i 180 land og geografiske områder.

Dette er en nesten utrolig utvikling på 92 år, og for å få et lite innblikk i hvorledes dette kunne skje, er jeg kommet til at en kort studie av hva som formet Paul Harris til den mannen han ble med de idèene han hadde, gir oss nøkkelen til denne fantastiske utviklingen.

Besteforeldrene

Besteforeldrene til Paul Harris, Palmea og Howard Harris, bodde i den lille landsbyen Wallingford ved foten av Green Mountains i staten Vermont. De var typiske ny-englendere, rettskafne, nøysomme, arbeidssomme, tolerante, og uegennyttige. De hadde to barn, såvidt jeg har funnet ut, en gutt og en pike. Piken Mellie giftet seg med George Fox. I de papirene jeg har lest refereres hun alltid til som Mrs. George Fox. De flyttet til Rutland, Vermont, mens gutten - som ble Paul Harris’ far - reiste til Midtvesten og slo seg ned i Racine, Wisconsin, hvor han giftet seg med en Miss Bryan. De fikk tre barn, Cecil, den to år yngre Paul, og til sist søsteren Nina May, som var tre år yngre enn Paul.

Palmea og Howard Harris var meget stolte av sine barn, og gjorde alt de kunne for å hjelpe dem igang. I Racine kjøpte de en Drug store og et hus til Pauls far og mor, men i Pauls ord, var nok faren ganske bortskjemt, for han levet over evne, og måtte gå fra både Duge store og hjem. Da konkursen var et faktum hadde de ikke annet å gjøre enn at Paul’s far tok med seg de to guttene og reiste til besteforeldrene med dem, mens Nina May og moren ble igjen i Racine, for Nina May var da bare tre måneder gammel.

Slik gikk det til at Paul og hans to år eldre bror Cecil, vokste opp hos besteforeldrene i det nøysomme, men trygge og gode hjemmet i Wallingford i Vermont. - Fra det jeg har lest meg til i Paul Harris’ egne nedtegnelser, synes det ikke som om han hadde meget kontakt med sin mor og far og søster gjennom resten av livet. Derimot kom han svært nær sine besteforeldre og var hele resten av livet preget av den nøysomhet, hederlighet, arbeidsomhet, toleranse og religiøsitet som preget deres hjem.

Guttene levet et herlig liv i Vermont. Vermont betyr på fransk "grønt fjell", og det er jo det fjellkjeden som går nord-syd gjennom hele staten heter: Green Mountains. Her klatret de og her svømte de i de krystallklare fjellbekkene. Her gikk de med besteforeldrene i den lille hvite kirken og her var de med på det arbeidet som foregikk på gårdsbruket i nærheten av landsbyen.

Paul Harris nevner spesielt den fantastiske utsikten de hadde når de klatret helt opp på toppen av White Rocks, som var den nærmeste fjelltoppen. Hvordan de der kunne se ut over hele dalen, og hvordan landsbyen lå der nesten skjult av de store trærne. Det var bare såvidt man her og der kunne skimte den lille elven, Otter Creek, hvor de pleide å bade.

Utdannelse

Her i Wallingford gikk Paul først på Grammar School, det vi pleide å kalle folkeskolen. Så fulgte Wallingford High School. Derefter Black River Academy og så Vermont Military Academy før han begynte på Universitetet. Først gikk han på University of Vermont hvor han ble kastet ut fordi han feilaktig ble beskyldt for å ha mobbet en yngre student. Derefter fulgte Princeton University og endelig høsten 1889 begynte han å studere ved Det juridiske fakultet på The State University of Iowa. Her tok han sin juridiske embetseksamen i juni 1891.

Hele tiden var det bestefaren som betalte for studiene, og Paul Harris sier i sine memo-arer at når man betrakter de elendige karakterene han pleide å få, skjønner han ikke at bestefaren beholdt troen på ham. Forklaringen kom den sommeren Paul tilbragte hjem-me efter året ved Princeton University. Hans bestefar var nettopp død, og bestemoren var svært ensom. Hun snakket aldri om sin mann, unntatt en gang, såvidt Paul kunne huske. Da gikk de sammen nedover i haven, og bestemoren sa omtrent som følger:

"Paul, jeg undrer meg på om du er helt klar over hvor meget du betydde for bestefar. Av og til vet jeg han syntes hans liv hadde vært forgjeves. Som du vet hadde han store forhåpninger til din far. Han hjalp ham alt han kunne både med utdannelse og med levevei og hjem, og skuffelsen nesten knakk ham. Og så sendte Vårherre deg til oss og bestefar satset alle sine forhåpninger på deg. Paul, du må ikke skuffe ham. Arbeid hardt og lev hederlig for bestefars skyld."

To år senere, i oktober, da de fantastiske høstfarvene i The Green Mountains var på sitt aller vakreste, døde Pauls bestemor. Den lokale avisen "The Herald" skrev i sin nekrolog: "The closing chapter of the long and beautiful life of Mrs. Harris was writ-ten on one of Vermont’s most beautiful days."

Uten de to som hadde betydd mest for ham her i livet, var det tungt å gjøre seg ferdig på Universitetet, og Paul brukte meget tid på å stille seg spørsmål om meningen med ting, med livet, med utdannelsen. Og han fant ut at det han hadde satt mest pris på ved de universitetene han hadde vært ved, var kontakten med andre studenter. Akademisk sett syntes han ikke at han hadde fått meget ut av studiene, unntatt én ting, nemlig kjærligheten til gode bøker fra mange land.

En ide oppstår

Det utkrystalliserte seg efterhvert en eneste altoppslukende interesse, nemlig interessen for mennesker, det å lære mer om mennesker. Først og fremst om menneskene i hans eget land, men også om menneskene i andre land. Han ble drevet mellom plikten, som bød ham å gjøre som de andre studentene: Dra hjem og innen to måneder ha begynt som praktiserende jurist - og på den annen side, ønsket om å lære mer om mennesker. Det siste visste han var galmannsverk og brudd med alle konvensjoner. Folk ville tro at det hadde rablet for ham.

Da var det skjebnen grep inn i hans liv. Ved amerikanske universiteter er det stor festi-vitas når man tar sin eksamen, og en kjent person holder en stor tale, ofte med råd til de nybakte kandidatene. Som "commencement speaker" hadde man det året en yngre jurist som hadde tatt sin juridiske embetseksamen ti år tidligere. Han hevdet i sine råd til kandidatene at det ofte er en klok ting å dra til et meget lite sted og gjøre alle sine bommerter der en fem års tid, for så å reise til det sted man egentlig vil slå seg ned og så begynne sin egentlige karriere.

Dette råd gjorde det av med Pauls tvil: Han ville bruke fem år av sitt liv til å kunne dumme seg ut, ikke på et meget lite sted, men alle steder i hele verden som han kunne makte å komme til. For et eventyr! - Etter disse fem år ville han så reise dit han ønsket, sannsynligvis Chicago, som han hadde besøkt på sine reiser mellom University of Iowa og Vermont, og som hadde fascinert ham. Der ville han så henge opp sitt advokatskilt.

Så la gutten ut på sin ville ferd, og han så seg aldri tilbake! Hans overbevisning var at hans altomfattende interesse for mennesker ville gjøre at dette ville gå bra. Han hadde lest en masse, bøker av engelske, franske, russiske og skandinaviske forfattere, - men å komme til disse landene og med sine egne øyne se hvorledes menneskene levet og virket; det var noe annet.

Fem år som "landstryker"

For å gjennomføre dette målet måtte Paul godta all slags service og arbeid, enten det var med hode eller hender eller ben. Han gikk hundrevis av mil over fjell og i gater. Han sov under åpen himmel og i billige herberger, og måtte til og med greie seg uten mat til sine tider.

Efter en stund kom han til San Francisco, uten penger. En skolevenn som jobbet som journalist i "The Chronicle" skaffet ham en jobb i avisen, hvor han riktignok bare ble betalt for det han skrev og som ble akseptert av redaktøren. En annen av journalistene som jobbet under samme betingelser var Harry C. Pulliam fra Louisville, Kentucky, som senere ble president for the "National Baseball League".

Harry og Paul ble venner og besluttet å arbeide seg gjennom Staten California. Innen tre dager jobbet de på en fruktplantasje i Vaca Valley. Efter å ha tjent til litt reisepenger der, la de ut på en tur på 50 norske mil over Trailless Mountains i the Sierra Nevadas. Og de kom frem til den dengang lite kjente Yosemite Valley. Neste jobb fikk de som rosin-pakkere i Fresno, - hvor vårt tidligere medlem Paul Stuwitz nå bor. Til slutt endte de i Los Angeles hvor Paul fikk en jobb som lærer på "Los Angeles Business College".

Efter ni måneder i California dro Paul til Denver, Colorado hvor han fikk en jobb som skuespiller i "The Old Fifteenth Street Theatre". Her begynte han å få brev fra tidligere skolekamerater som lurte på om han hadde gått fullstendig fra konseptene. Så han tok avbrekk og klatret til toppen av Pikes Peak i Rocky Mountains. Da han kom tilbake fikk han en jobb som journalist på staben i "The Rocky Mountain News". Her ble han til han fikk chansen til å prøve livet som cowboy på en ranch nær Platteville, Wyoming. Jobben gikk ut på å ri alene i dagevis for å se efter kveg som hadde stukket seg bort.

Han returnerte til Denver og fikk jobb som journalist i "The Republican". Her traff han noen av de journalistene han hadde arbeidet sammen med i San Francisco og som var på vei østover igjen. Paul slo følge og endte opp i Jacksonville, Florida, hvor han fikk jobb som nattrespsjonist på "St. James", Jacksonville’s beste hotell på den tiden. Denne jobben kjedet ham, så han fikk seg snart en ny jobb, denne gang som reisende i granitt og marmor for George W. Clark, med Florida som salgsdistrikt. Paul kjente nemlig litt til denne bransjen for han hadde tidligere jobbet for "Sheldon Marble Company" i Vermont (hvor han jo hadde vokst opp hos sine besteforeldre). - George W. Clark endte opp med å bety svært meget for Paul Harris. De ble nemlig snart meget gode venner. Mange år senere organiserte George opprettelsen av Jacksonville Rotary Club og han ble også dens første president.

I mars 1893 forlot Paul jobben hos George og reiste til Washington for å se på innsettelsen av Grover Cleveland som President i USA. Mens han var der fikk han jobb som journalist i "The Washington Star". Så reiste han til Louisville, Kentucky, hvor nu Harry Pulliam hadde kommet tilbake. Han håpet Harry kunne hjelpe ham til en jobb ved en av de to avisene i byen, men det gikk ikke. Isteden fikk han en jobb som selger for et annet granitt- og marmor-firma hvor hans salgsdistrikt var Kentucky, Tennessee, Georgia og Virginia. Da Paul kom til Norfolk, Virginia, sa han imidlertid opp jobben og tok båten til Philadelphia.

Han hadde nemlig alltid ønsket å få se Storbritannia, og for å oppnå dette var han villig til å lide hva det skulle være. I en Philadelphia avis fant han en annonse efter cowboys som kunne være med en kvegforsendelse til England. Innen neste dag var han på vei til England. Det var en fryktelig overfart. Forholdene ombord var nesten ubeskrivelige. Mangel på alt, mest av alt noenlunde anstendige mennesker. Det var samfunnets bunnskrap som hadde tatt jobb ombord i denne båten.

De kom til Liverpool, men Paul’s ønske om få se de Britiske øer ble ikke oppfylt. Før han hadde hatt mulighet til å se noe, måtte han bli med en av selskapets andre båter hjem igjen. I mellomtiden fikk han en jobb i en hermetikkfabrikk som betalte ham $1.50 per dag. Mens han hadde denne jobben fikk han høre om nok et kvegskip fra en bedre ansett linje og som snart skulle dra til The Tilbury Docks på Themsen, ca. 5 mil fra London. Her fikk han jobb, - og snart vandret han i London’s gater sammen med en kamerat han hadde truffet ombord. De hadde bare penger til det aller billigste losji de kunne finne i Whitechapel , som såvidt jeg forstår er en meget fattig del av London. For en "hobby-sosiolog" fra Vermont, var livet her og menneskene, noe som fascinerte.

Så snart Paul var hjemme i Statene igjen, tok han toget til Chicago for å se Verdens-utstillingen 1893 som nettopp var åpnet der. Han hadde bare penger til togreisen, men var så heldig å treffe en gammel skolekamerat som jobbet på Verdensutstillingen. Han inviterte Paul til å bo hos seg. En dag da Paul var på vei til å bese utstillingspaviliongen for staten Vermont, fikk han se sine fettere Ed og Mattie Fox som nå bodde i Rutland, Vermont. Han bråsnudde seg og forsvant. Han hadde ingen lyst til å vise seg for slektningene sin i sin nuværende fattige omstreiferstatus. Chicago fortsatte å fascinere ham, og dette besøket gjorde nok sitt til å festne beslutningen om at Chicago var byen han ville slå seg ned i.

Imidlertid hadde New Orleans alltid hatt en tiltrekning på Paul. Byen er så anderledes enn alle andre amerikanske byer, men penger til å komme dit hadde ikke Paul. Da lånte hans gode skolekamerat ham pengene til togbilletten. - Her bør det tilføyes at Paul alltid betalte og gjorde opp for seg. Han reiste aldri som blindpassasjer og han hadde alltid med seg baggasje. Lånte han penger, slik han nå hadde gjort for å komme til New Orleans, så sørget han for å betale lånet tilbake så hurtig han kunne. For å tjene de nødvendige pengene var han villig til å gjøre et hvilket som helst arbeide sålenge det var hederlig. Ellers gjorde han alltid så godt han kunne i alle de jobbene han hadde. Dette var utslag av hans oppdragelse fra Ny-England i besteforeldrenes hjem.

I New Orleans kom han midt opp i kyststormen i 1893, som ennå lever i folks bevissthet. Mange hundre mennesker døde og ødeleggelsene var kolossale. Så den jobben han hadde tatt i et appelsinpakkeri ble borte. Da falt tankene på den hyggelige og vennlige atmosfæren hos vennene i Jacksonville, Florida, hvor jobben som selger av marmor og granitt hos George Clarck fortsatt sto åpen for Paul. Å komme til det gjestfrie hjemmet til George igjen var et stort øyeblikk for Paul. Omgående fikk han et nytt salgsdistrikt: Alle sydstatene, Cuba og Bahamas-øyene.

Efter ett år i denne jobben sa Paul til sin venn George at han gjerne ville slutte for han ønsket seg til Europa. "Ikke tale om", sa George, "du reiser til Europa for meg og besøker marmor- og granitt-produsenter i Skottland, Irland, Belgia og Italia, med det for øye å starte import til Statene". To uker senere var Paul på vei til Europa. - Det ble en fantastisk tur. Hos firmaet McFarland i Carrara i Italia insisterte eieren på å låne Paul penger så han kunne reise til steder han ellers bare kunne drømt om. Paul aksepterte og betalte tilbake lånet så snart han fikk anledning.

Endelig til Chicago

Da Paul kom hjem igjen, hjalp han George med et byggeprosjekt i Jacksonville. Da dette var gjort, tenkte Paul at nå var det på tide å tenke på Chicago og advokatskiltet som burde henges opp. George Clark - som den fine vennen han var - forsøkte å overtale Paul til å bli i Jacksonville, og tilbød ham stillinger som ville ha gjort ham til en rik mann. Paul takket imidlertid nei og sa at ikke dro til Chicago for å bli rik, men "formålet mitt er å leve et liv". - "I am going for the purpose of living a life", sier Paul i sine memoarer.

Når man tenker på alt Paul opplevde i sine fem år som "landstryker", alle de menneskene han traff, alle stedene han så, all godheten han overalt ble møtt med, så må man forundres over hvor unik denne "skolen" var som forberedelse til hans senere misjon som grunnlegger av og "ekspensjonssjef" for Rotary. For hadde det ikke vært for Paul Harris, hadde Rotary aldri blitt noen verdensomspennende organisasjon. Denne historien kommer imidlertid litt senere.

Jeg tror jeg har en viss mulighet til å vurdere den "skolen" Paul Harris gikk i disse fem årene. Jeg selv kom nemlig til USA i mai 1948 og skulle begynne som student ved MIT i Boston i september. Det var således tre måneder som jeg egentlig ikke visste hva jeg skulle gjøre. En amerikansk venn jeg hadde truffet på Universitet i Oslo, lærte meg en ny sport, noe som het Hitch-Hiking. Og i tre måneder Hitch-Hiket jeg gjennom 40 av de 48 statene. Jeg hadde med en 50-dollar-seddel som sikkerhet, men ellers var det å få seg en jobb hver gang reisekassen var tom. Så jeg pumpet bensin i Yellowstone Nasjonalpark og tømte søppel ved Lake Tahoe i California. I Texas fulgte jeg ikke i Paul Harris’ fotspor. Der hoppet jeg på godstoget i fart og var blindpassasjer inntil jeg ble tatt av politiet, men politiet og jeg endte opp som gode kamerater. Dette var også en fantastisk opplevelse, hvor jeg for første gang opplevet hvor mange snille mennesker det egentlig er i denne verden, fra de helt fattige til de helt rike. Imidlertid er det Paul Harris vi skal snakke om, ikke meg.

Til sist, tidlig på våren 1896, efter fire år og ni måneders landstrykerliv, hang endelig Paul ut sitt advokatskilt i Chicago. I sine memoarer sier han:

"The vision of a worldwide fellowship of business and professional men had not yet come; there were experiences of a different nature yet to be had; but a wonderful foundation had been laid. Is it any wonder that an impressionable mind which had found so much good in the midst of evil, so much friendliness in places that might have been barren, so much reason for confidence and faith in business men, should be receptive to such a vision?"

Det var dårlige tider i Chicago, og såvidt Paul kunne huske, hjalp det ikke med et skilt utenfor døren. Ingen klienter kom. Han gikk i retten for å gjøre seg kjent med hvordan alt foregikk, og han leste rettsavgjørelser til langt inn i natten. Han gikk rundt og snakket med andre advokater, og fant snart ut at nykommere slet akkurat som ham selv. Litt efter litt begynte hjulene imidlertid å bevege seg, til å begynne med bare såvidt, men så fortere og fortere. Det ble kompaniskap, men Paul var alltid sjefen. Han ble efter hvert medlem av Advokatforeningen, Presseklubben, Bohemklubben og var aktiv i det lokale Handelskammeret.

Efter fem år med "landstrykerliv" hvor han hadde gjort det han hadde lyst til, var det ikke så lett plutselig å skulle være klok og ansvarsbevisst. Det som spesielt naget ham var ensomheten, særlig på søndager og helligdager. Han forsøkte å finne måter og treffe folk på som hadde kommet til Chicago fra gårder og små steder og små universiteter og som kjente gleden ved uformell vennlighet og godt naboskap. Det tok likevel lang tid før noe kom ut av det. I sine memoarer klager Paul Harris over at han nok fikk en del bekjente, men ingen venner.

Tanken kom av at når han selv til sine tider var så desperat ensom, måtte det også være andre som også kom fra bondegårder og små landsbyer som var like ensomme. Når han tenkte efter kjente han nok noen. Så hvorfor ikke be dem sammen. Kanskje noe ville utkrystallisere seg.

En kveld høsten 1900 ble Paul buden hjem til en forretningsforbindelse i en forstad. Efter middag gikk de seg en tur i nabolaget, og Paul’s vert hilste ved navn på den ene butikkeier efter den andre efterhvert som de passerte butikkene deres. Dette minnet Paul om hans egen landsby Wallingford i Ny England. Tanken kom til ham om å skape en forening som skulle bestå av bare en person fra hvert av de utallige yrker som fantes i storbyen Chicago, uten noen som helst begrensninger når det gjaldt politikk eller religion, og med bred toleranse for hver enkelts meninger. Og ville det ikke i en slik forening også være plass for gjensidig hjelpsomhet? Han gjorde ikke noe med denne tanken på en lang stund. Som han sier det selv: "Under utviklingen av store bevegelser er det nødvendig at én mann, som virkelig tror, går alene en stund."

Rotary blir stiftet

Han gikk altså alene en stund med sin store idé, men til slutt, ba han tre unge forret-ningsmenn møte seg 23.02.1905, og presenterte dem for en meget enkel plan om gjensidig samarbeid og uformelt vennskap slik alle hadde opplevet det hjemme i sine egne landsbyer. Alle var enige i planen. - Ved gruppens tredje møte kom Paul med flere forslag til navn på klubben, blant annet Rotary, fordi man dengang roterte møtene mellom de forskjellige medlemmers kontorer eller forretningssteder. Dette navnet ble valgt. Senere gikk man over til å holde møtene på forskjellige hoteller og restauranter. Således begynte man som "Rotarianere" og det har vi fortsatt med til denne dag.

De første to år hadde Paul intet verv, men hans iver for at foretagendet skulle lykkes var så stor at de som ble valgt som regel var de Paul foreslo. Så efter to år ble Paul valgt til president. Han sier selv at man hadde tre hovedmål: Først å arbeide for utviklingen av Chicago-klubben, dernest å sørge for utvidelse av bevegelsen til andre byer, og endelige å få knesatt samfunnstjeneste som et av klubbens mål.

Silvester Schiele, Pauls beste venn i Chicago, og en av de tre som først hadde møtt og diskutert Pauls plan, ble den første klubbens president og han ble i klubben resten av livet. De andre to, Gustavus Loehr og Hiram Shorey falt fra efter hvert, men andre kom meget snart til og arbeidet med liv og lyst for å realisere prosjektet.

Klubben vokste i antall medlemmer, i kameratskap, og i hjelpsomhet overfor hverandre og overfor sin by. Paul Harris sier i sine memoarer at det for den lille gruppen som kom sammen i det store Chicago, så var Rotary lik en oase i ørkenen. Møtene var anderledes enn i noen annen klubb eller forening, langt mer fortrolig, langt mer vennlig. Alle brysomme og meningsløse begrensninger, all verdig reserverthet ble stanset ved inngangsdøren. Medlemmene var gutter igjen. Om sine erfaringer i å gå på møte i Rotary skriver han blandt annet: "Vi lærte hvor meget vi hadde felles, og vi hadde glede av å hjelpe hverandre. Endelig syntes jeg å være tilbake i min barndoms dal."

Dette å utvide bevegelsens til andre byer og steder, til og med til andre land, var noe Pauls klubbkamerater ikke trodde noe på. Dette var en stor skuffelse for Paul, og han besluttet at hvis de andre ikke ville, så fikk han gjøre det selv. Han begynte med å kontakte gamle studiekamerater og folk som han hadde truffet i løpet av sitt "landstrykerliv". Det var et svært arbeide og mange, mange skuffelser, men også oppmuntrende opplevelser. Innimellom alt sammen forsøkte han å gjøre jobben sin som advokat.

Tre lange år gikk før den første seier var et faktum. En bekjent av Paul, Manuel Munoz som hadde bodd på samme hotell i Chicago som Paul. Han hadde allerede lært seg en god del om Rotary, og det skulle vise seg at han ble den som utvidet Rotary til Stillehavskysten. På en forretningstur til San Francisco lykkes Manuel i å fatte interesse for Rotary hos en advokat, Homer Wood. Han ble satt i forbindelse med Paul, og i november 1908 ble Rotary-klubb nr. 2 stiftet.

San Francisco-klubbens medlemmer var ekspansive. Innen kort tid var de behjelpelige med å starte klubber i Oakland, Seattle og Los Angeles. Derpå fulgte klubber i Boston og New York og så i mange andre byer. Ekspensjon til Canada syntes nå logisk, og efter to feilskjær ble endelig Winnipeg etablert som den første Rotaryklubben i Canada. Snart fulgte andre i Winnipegs spor.

Den succes som oppsto i Amerika gjorde at Paul følte at det var den største viktighet for Rotary å kunne utvide "overseas" til England og London. - Som Paul sier det selv: "Mine 5 år med landstrykerliv viste seg å være av ubetalelig verdi. Nå ledet jeg jo bare Rotary langs veier jeg allerede tidligere hadde gått opp."

Hans venn Arthur Frederik Sheldon hadde en representant i London, og skulle snart over å besøke ham. Det var ikke vanskelig for Sheldon å få sin representant E. Sayer Smith oppglødd. Med hjelp av Harvey C. Wheeler som hadde kontor både i Boston og i London, og som var medlem av Boston Rotary Club, ble snart The Rotary Club of London organisert. Wheeler ble dens første president.

Bak alt dette arbeidet Paul dag og natt for Rotary, og fortsatte med dette helt frem til sin død i 1947. Det var en Rotary i stadig vekst, med stadig nye krav, både ideologiske og rent praktiske, som måtte løses. Jeg tror det trygt kan sies at uten denne ildsjelen Paul, hadde Rotary sannsynligvis fortsatt bare vært en klubb i Chicago, hvis den overhodet hadde eksistert i dag.

Andreas Wessel

Litteratur:

Paul Harris: "My Road to Rotary", distribuert av Rotarys kontor i Zürich, Schweiz.

Norsk Rotary håndbok og matrikkel 1996-1997, side 18-21.

Definisjon av Rotary

Rotary er en organisasjon av personer fra næringslivet og de frie yrker, forenet på verdensbasis, som yder humanitære tjenester, opp-muntrer til høye etiske standarder innen alle yrker, og hjelper til å skape goodwill og fred i verden.

Tilbake         Nytt Valg         Startside